Bør navn på statsorganer reguleres?

Direktøren i Språkrådet fortviler

Språkdirektør Åse Wetås (toppbildet) har skrevet brev til Kulturdepartementet hvor hun slår fast at staten bryter egne skriveregler og retningslinjer for navnelaging. Og at arbeidsforholdene på dette feltet er slik at Språkrådet ikke får utøvd de oppgavene departementet har gitt.

Til DN 23.09.18 forteller Wetås at en «rekke dårlige erfaringer» er bakgrunnen for brevet. Les Språkrådet føler seg forbigått i navneprosesser: – Skriker i ørene mine

Som strategisk rådgiver i designbyrå med fokus på navnelaging har jeg flere ganger tatt kontakt med Språkrådet i frustrasjon over navn på direktorater, etater og offentlige tjenester. Særlig den hyppige, meningsløse forekomsten og misbruket av akronymer (forkortelser som uttales som et ord) mener jeg i prinsippet bør forbys.

Eksempelvis: FUB FUG PRIO SIU BUP NUPI NAKMI KORO VEA VOX

Svaret er at det er frivillig å følge deres råd og anbefalinger. Språkrådet er et fagorgan og ingen tilsynsmyndighet.

Kulturdepartementet varsler at de vil vurdere skarpere lut for å sikre at språkfaglige rutiner for navnelaging i staten blir fulgt opp. Hva det innebærer vil tiden vise.

Spørsmålet er om ikke Språkrådet bør gis et nytt mandat og myndig rolle. Og at Brønnøysundregisteret og særlig Patentstyret, i tillegg til hensynet til forvekslingsfare, kun tillater registrering av navn i offentlig sektor som tar hensyn til språk og publikums mulighet til å forstå og huske.

Samfunnet er i stadig endring og reformene hagler. Enn så lenge er det bare å grue seg til neste nonsensnavn (språkdirektørens uformelle, men treffende betegnelse: Nonsens; engelsk, av latin non- og sensus ‘fornuft’- altså intellektuelt ubegripelig. Og ja, nonsens finner du i Bokmålsordboka).

Dustehuenavn ville også være betegnende – men mer fornærmende, og klinger ikke like godt.

Til å grine av

Er helt enig med Språkrådet i at blant andre OsloMet og Norec er til å grine av. Men hadde jeg vært tilsynsmyndigheten ville jeg gitt Bane NOR dispensasjon.

Statsforetaket legger seg – om ikke vakkert, sammen med Telenor og Avinor. Men skrivemåten hadde jeg satt en stopper for.

Det er vanskelig å se for seg et godt argument for at navnet skal skrives i to ord, og det andre ordet med store bokstaver (Bane NOR).

I Danmark heter og skrives det Banedanmark.

Rart og galt «regelverk» prøver Oslomet også å innføre; ett ord med stor bokstav i midten (OsloMet) – i navnet på et universitet! Ja, nei hva skal man si? Det er selvfølgelig også sånn at journalister og andre vil foretrekke norsk rettskriving. Skrivemåten vil bli forskjellig her og der, som for eksempel i DNs artikkel – Full krangel om nye skilt til fem millioner kroner ved Oslomet

Språkfaglig og designfaglig

Språkrådet tilbyr språkfaglige råd og veiledning i valg av navn. Byråer, blant andre Grid, som har spesialisert seg på identitetsdesign og navn tilbyr råd og veiledning etter designfaglige og forutbestemte kriterier, samt valg og fasilitering av prosess som fører til innsikt, utvikling og god forankring.

All god design er som kjent menneskesentrisk. Navnet er det identitetselementet som er hyppigst i bruk. Altså viktigst. Navn på statsorganer må designes for mennesker. Brukerne. Deg og meg.

Ergo må, sammen med norsk rettskriving, både relevant og begripelig være prioriterte suksesskriterier. – Navnet må være brukbart!

På lik linje med Språkrådet har designbyrået selvfølgelig ingen formell myndighet vis-à-vis oppdragsgiver. De bestemmer helt og holdent selv. Spørsmålet er om vi kan leve med det. Spørsmålet er om det ikke er et problem for demokratiet.

Dumme ting har korte navn

At IFA heter Ifa er helt strålende. Operasangeren het derimot Ivar Fritjof Andresen.

Sifo, Imdi, Kim. Bup. Nei, dette er ikke navn på godteri eller lignende. Det er kompetanse. Det er navn på noen av departementenes underliggende etater.

Og jeg har under plukket frem akronymene (forkortelser som uttales som et ord). Og fler av de er ikke en gang reelle akronymer. Bare babbel. Bokstavsuppe.

Det er kompetanse, ressurser og viktige tjenester vi i felleskap spleiser på over skatteseddelen. Det er vesentlige bidrag i definisjonen av landet vårt og skal reflektere og levere det vi mener er viktig for å kunne være et godt land å leve i.

Men det høres ut som noe du får kjøpt i kiosken. Og vi skjønner ikke hva det er.

Korte, klingende navn refererer til helt andre kategorier enn kompetanse. Ofte brus og godteri, vaskepulver og den type ting. IFA. OMO. ZALO. SOLO

Hemmelige tjenester

Mattilsynets juridiske navn er Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Hadde Mattilsynet valgt en bokstavsuppe som omtalenavn er det jammen ikke sikkert vi hadde visst at vi har den type tilsyn her i landet. I hvert fall ikke alle. Kanskje bare de som jobber der.

Det ville vært som med Sirus (Statens institutt for rusmiddelforskning) og for eksempel Cristin – uff, hva var nå det igjen? Altså nok en hemmelig tjeneste.

Vi vet ikke hva det er. Vi vet ikke at vi har det. Vi vet ikke at det er viktig.

Lånekasse, husbank, mattilsyn, datatilsyn, riksantikvar, kulturminnefond, polarinstitutt, statistisk sentralbyrå, meteorologisk institutt – og språkråd, er noe av det vi vet vi har.

Kravet til klarspråklighet, slik at borgerne skal kunne ha innsikt i hva slags virksomhet eller tjeneste navnet gjelder, er naturlig nok et annet for statlige virksomheter enn for private hvor vi i større grad prioriterer merkevarestrategiske vurderinger og valg.

I 2015, etter å ha sett Torgeir Micaelsen på Dagsnytt 18, skrev jeg en artikkel om nonsensnavn og hukommelse. Micaelsen hadde etter åtte år som andre nestleder i Helse- og omsorgskomiteen for Arbeiderpartiet ikke hørt om Helfo. Artikkelen finner du her.

Retningslinjer for fastsetting av navn på statsorganer kan du lese her.