Løsrevne, meningstomme bokstaver
«Alt forkortes i vår tid. Det er en farsott. Vi har fått kortere frister, kortere skjørt, kortere lunte, kortere syn, kortere tanker, kortere hukommelse, kortere tid.
Verst er det nå likevel at vi har fått en uransakelig mengde forkortelser i sproget. Dermed forkortes vår tenkeevne og følsomhet. Særlig alminnelig er det blitt å forkorte navnet på organisasjoner og foretak.
Den første tiden skjærer det i hornhinnen å se skjelettet av en virksomhet på trykk. Ribbet for mening, ribbet for kjøtt, som de renspiste knokler trer de frem for oss. Akronymer (forkortelser som blir uttalt som et ord), kalles de, og de lugger i vår sølle forstand som hieroglyfiske formler fra ingensteds. KUD, NAF, NIS, NØV. Det lyder i høyden som barnebabbel eller fyllepreik.
Det løyerlige ved slike forkortelser er at den innsparte tid ved uttale eller lesning er helt ubetydelig. Det handler maksimalt om et sekund eller to. Det er ingen veldig gevinst målt mot den vold som løsrevne, meningstomme bokstaver daglig øver på våre øyne og vårt sinn.
De bryter ned den opphøyde posisjon som sproget har hatt gjennom årtusener – som redskap til innsikt og utsikt. Man blir kort i hodet av ordkrympernes gjerninger, og stundom villfaren for alltid.»
Utdrag fra artikkel skrevet av Niels Chr. Geelmuyden i 1999.
Mild skandale
For egen regning kommenterer jeg spesielt den viktige underliggende etaten BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) som har bedrøvet meg siden jeg ble oppmerksom på det første gang.